Hvorfor lar jeg meg provosere av andre bloggere? Hvorfor tillater jeg dem å irritere meg så grenseløst som de av og til gjør? Har de ikke livets rett, de og? Jo, de har vel det, men de kan da vel godt holde kjeft en gang i blant heller enn å lire av seg så mye pisspreik.
Man kan ikke, med æren i behold, si at man må forsvare ytringsfriheten, når man i neste åndedrett sier at de som preiker religion bør tas livet av. Man burde holde seg for god for dette i et land som tillater et parti som FrP å bli så stor som de dessverre har blitt. Hvorfor har de blitt så store? Ytringsfriheten. Er det galt av samfunnet å tillate ytringsfrihetens konsekvenser når disse konsekvensene fort blir styggedommer som Siv Jensens frittalende svada, latterlig karikaturkaos og Herman Willis. Selvfølgelig ikke. Man skal omfavne alle verbale og skrevne utbrudd med medmenneskelighetens varme ømhet, og la alle verdens idioter snakke, la dem tømme hjertene sine utover bordet. Men man kan da faen meg og bli litt sur på dem en gang iblant!
I sin blogg Det glade paradoks skriver Mongofjes (ærlig talt… forventer han å bli tatt seriøst?) om religion som en gift i verden. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig i at religion er en styggedom som man kunne vært foruten i verden, men samtidig ser jeg behovet for religion blant mennesker i forskjellige vanskelige situasjoner. Som en forklaring på hvorfor ting skjer som de skjer. Som en trøst i en vanskelig hverdag. Som et håp i et desperat helvete. Jeg mener ikke å fremstå som kristen her altså…
Det gale(?) paradoks
Det som plager meg med Mongofjes‘ innlegg er at han går til frontalangrep mot islam og retter en formanende pekefinger mot alle muslimer og kaller dem terrorister. De kristne lar han være. Jødene går fri. Religion er tydeligvis ensbetydende med islam, hvis man skal følge Mongofjes‘ logikk.
Si meg, Mongofjes, stemmer du FrP? Elsker du Siv Jensen? Ønsker du et liv ved hennes side, der hun daglig gir deg en dose med pisken sin? Du høres nemlig sånn ut.
Krakelurium 